– Er du klar over at det ligger innerst i en fjordarm, sa en kollega mens han holdt opp mobilen til alle som ville se den bortkomne røde stolpen på Google Maps.
– Ikke flytt fra Oslo til bygden på impuls, sa en annen da sjefen kunngjorde at jeg skulle flytte til Kvam Herad i Hardanger, halvannen time øst for Bergen.
– Flytter du på impuls, Tove?
– Tror det, svarte jeg ærlig.
To år har gått siden jeg, min mann og to barn pakket ned alt vi eide fra nybygg-leiligheten på Frysja nord i Oslo, kjørte over fjellet, og pakket alt opp igjen i et hus fra 1800-tallet med eget verksted (!) og en rød låve omgjort til festlokale. Vi er blant dem som har kjøpt et nedlagt småbruk på bygden, i vårt tilfelle på hjemstedet mitt.
Nå er tiden kommet for å besvare spørsmålet mange har stilt meg både i øst og i vest: By eller bygd – hva er best?
Alle drømmer om et langt og lykkelig liv. La oss begynne med langt liv. Vestlendingene lever lengst i Norge (FHI), hvor kvinner har en forventet gjennomsnittlig levealder på 85 år. I min tidligere bydel, Nordre Aker, gikk alle rundt i kondomdress hele året mens de vekslet mellom å sykle, jogge, gå langrenn og rulleski.
Dette gjenspeiles også i statistikken, og forventet levealder i denne bydelen er nemlig 87,1 år for kvinner (Oslo kommune statistikkbank). OK: 1–0 til Oslo og Nordre Aker for et langt liv, selv om de pesendemosjonistene trekker stemningen litt ned.
Hva med det gode liv? I tillegg til huset, verkstedet og låven fikk vi 50 meter strandlinje, privat brygge og syv plommetrær i bytte mot leiligheten i Oslo. Vi gikk fra å se rett i naboens boligkompleks til å våkne tilsynet av fjord, fjell og isbre. Helt greit, synes vi.
Oslo topper statistikken for boligpriser i Norge med et snitt på nærmere 96.955 kroner per kvadratmeter for leiligheter. I Kvam Herad, med sine 8 522 innbyggere, er tilsvarende gjennomsnittpris 41.149. Overraskende dyre leiligheter her, synes jeg. Men et aldrende distrikts Norge har mange boomers som vil inn i leilighet før det er for sent. På toppen av det hele vil bergenserne ha ferieleilighet i Hardanger. Prisforskjellen på enebolig er derimot større. En enebolig i Oslo koster tre–fire ganger mer enn i Kvam. Ingen tvil om at for vår familie på fire er livet i eneboligen ved fjorden artigere enn i bakgården til et boligkompleks i øst.
Så er det jobbhverdagen da. Jeg er utdannet siviløkonom og det flommer ikke over av relevante jobber for meg her. Oslo har landets høyeste utdanningsnivå hvor mer en halvparten av befolkningen (56%) har utdanning på universitets- og høyskolenivå (SSB, kommunefakta Oslo). I Kvam Herad har i underkant av hver tredje person (30%) tilsvarende utdanning (SSB, kommunefakta Kvam). Det er under gjennomsnittet i Norge.
Men selv om det er færre relevante jobber for meg her, er det positivt at det faktisk er mulig å få tak i håndverkere. I Oslo klarte jeg aldri det kunststykket, bortsett fra én gang som resulterte i at de byttet feil stikkontakt.
Heldigvis fikk jeg beholde jobben i Opinion. Jeg fikk avtale om hjemmekontor og månedlige turer til Oslo. Forresten, hjemmekontor er mer populært i øst enn vest. Hele 7 av 10 i Oslo hadde hjemmekontor månedlig i desember 2022, mot bare 3 av 10 vestlendinger (Opinions Samfunnmonitor).
Selv om jeg trivdes i mitt nye hjem kjedet jeg meg snart på hjemmekontor. Jeg leide derfor et kontor i et arbeidsfellesskap sjefen i Oslo omtaler som «innovasjonskuben» eller «kunnskapsinkubatoren» i Hardanger. Uansett, det er mye hyggeligere å sitte her og jobbe og spise lunsj med andre pendlere. Men jeg innrømmer at dagene på kontoret i Oslo går den såkalla inkubatoren i vest en høy gang.
Ikke Oslo. Tidligere i år fikk vi besøk av en forsker fra OsloMets Velferdsforskningsinstitutt NOVA på kontoret i Oslo. Han fortalte at folk i distriktet har et mindreverdighetskompleks ovenfor Oslo. I Kvam snakkes det like lite om Oslo som det snakkes om Kvam i hovedstaden. Folk er opptatt av det nære og lokale: Hva huset på haugen ble solgt for og hvem som kom på 1., 2. og 50. plass i Hardanger Maraton. I sosiale sammenhenger er det få som spør om hva jeg jobber med, men heller hvor jeg bor og hva foreldrene mine heter.
Global oppvarming er lavt på agendaen. Noen kan uttrykke bekymring for fisken som forsvinner i Hardangerfjorden, men få er opptatt av grunnen til den voldsomme oppblomstringen av alger og lus i fjorden. Man er jo gjerne i slekt, venn eller nabo med bønder og oppdrettere, så det kan fort bli ubehagelig.
Begrepet woke har jeg ikke hørt mye her, og Pride er det noen som skriver i lokalavisen at de er imot. I Oslo oppgir 8 av 10 at de støtter Pride. På Vestlandet 6 av 10 (Opinions Samfunnsmonitor). Men barnas skjermtid, både i skole og privat, er folk opptatt av i både Hardanger og i Oslo. Hele 9 av 10 foreldre av barn i grunnskolen på Vestlandet ønsker forbud mot å bruke mobiltelefon hele skoledagen for elevene. Litt færre mener det samme i Oslo, men likevel vil så mange som 7 av 10 ha et slikt forbud (Opinions Samfunnsmonitor).
«Helseklokka viser at bodybatten (kroppsbatteriet) er lavt, at HRV´en (Heart Rate Variability) er ute av balanse og at jeg må hvile nå! Skal ta det på alvor!». Det fortalte en (helt frisk) venninne meg sist jeg var i Oslo. Jeg ville nok ikke hørt noe lignende i Hardanger. «Fyrst yta, so nyta» er mantraet her. Selv om samtalene i Oslo kan være mer engasjerende og holder meg oppdatert på nye trender og internasjonale fenomener, merker jeg at folk på bygda er mer tilgjengelige for en prat. Jeg snakker med flere forskjellige mennesker og har flere lengre samtaler i løpet av en uke på bygda enn i byen. Det er jo mye helse i en god prat.
Jeg elsker god mat og drikke. Bøndene her i Hardanger dyrker og produserer mye fantastisk mat, men tilbudet av utesteder og kvaliteten på tilberedelsen av maten kan ikke sammenlignes med Oslo. Men overraskende nok, takket være mine månedlige turer med overnatting til Oslo, går jeg faktisk oftere ut og spiser nå enn da jeg bodde i Oslo.
To års erfaring fra by og land, øst og vest, fører meg til konklusjonen at jeg har en rikere og mer mangfoldig livsstil ved å ha en fot i begge verdener. For meg handler det ikke om å velge det ene over det andre, men å omfavne begge. Jeg sier som Ole Brumm, «ja takk, begge deler», mens jeg nyter høstens søte, nyplukkede plommer i min fine fjordtarm i Hardanger.
Denne artikkelen er skrevet av Tove Botnen og ble først publisert i Bergens Tidene den 5. oktober 2023
Copyright © Opinion 2024 |Personvern | Respondenter | Åpenhetsloven | HMS og bærekraft | Kontakt oss
.png)
