Vindkraftutbygging har blitt applaudert av mange klimaaktivister, politikere og næringsliv.
Regjeringen skriver også at vindkraft på land vil være en «betydelig kilde til fornybar kraftproduksjon og bidra til verdiskapning, sysselsetting og energiomlegging»1 på grunn av blant annet gode vindforhold i Norge.
Vindkraftutbygging har derimot blitt møtt med sterk motstand i flere lokalsamfunn. I tillegg til naturvern, utgjør opplevelsen av å ikke bli lyttet til i forkant av konsesjonstildelinger, og motstand mot globale maktselskaper, deler av motstanden.
For lokalbefolkningen kan det oppleves udemokratisk når det blir tatt beslutninger som påvirker nærområdet uten tilstrekkelig medvirkning eller medhold fra deres side. Dette kan være personer som opprinnelig ikke er imot vindkraftutbygging, så lenge det ikke raserer nærområdene deres. For å beskrive dette fenomenet brukes ofte begrepet Not in my backyard.
Not in my backyard
Ofte forkortet til NIMBY, har sitt utspring fra miljøaktivisme på 70-tallet hvor lokalsamfunn motsatte seg utbygging av avfallsdeponier og andre fasiliteter som håndterte materialer som kunne være farlige for dem selv og nærmiljøet2.
I dag omfavner begrepet i en mer generell forstand tiltak man ser samfunnsnytten av og ikke er prinsipielt imot, men ikke ønsker i eget nabolag. Som for eksempel sosialboliger, rusinstitusjoner, farlig avfall eller vindmøller. Tiltak som er viktig for samfunnet, men oppleves negativt for dem som berøres direkte. Begrepet brukes derfor gjerne i tilknytning til utbyggingsprosjekter som påvirker en lokalbefolkning som ofte er negativt innstilt til utbyggingen3.
NIMBY kan også brukes til å forklare lokalsamfunnene rundt omkring i landet, som kjemper aktivt mot utbygging av vindkraft.
For en del av vindkraftmotstanderne, har det blitt en kamp mellom små lokalsamfunn og de store, ansiktsløse aktørene. Enda mer provoserende blir det kanskje når man leser at majoriteten av selskapene som eier vindkraftparkene i Norge er utenlandske4 og at strømmen som produseres ikke alltid går tilbake til lokalsamfunnet5.
I tillegg til motstand mot globale aktører, opplever lokalbefolkningen at vindmølleprosjekter raserer lokale turløyper og påvirker nærmiljøets naturliv.
Dette ser ut til å skape et brennende engasjement hos mange. I rapporten Forbruker og bærekraft 2020, så vi at for mange nordmenn er bevaring av natur og artsmangfold viktigere enn andre bærekraftsmål.
Det samme ser vi i årets rapport; 46 % av befolkningen mener at det å bevare natur og artsmangfold er viktigere enn å redusere miljøforurensning og stoppe klimaendringene. På bygda er denne andelen enda høyere.
I den andre enden finner vi de som mener at det å stoppe klimaendringene er viktigst. I denne gruppen har det tradisjonelt sett vært mindre snakk om miljø og natur, og i større grad vært fokusert på de globale utfordringene knyttet til klima.
Mange av utfordringene vi ser i klimadebatten møtes med tiltak som blant annet utbygging av ren energi og satsing på ny teknologi som karbonfangst og -lagring. I denne sammenhengen kan utbygging av vindmølleparker virke som et uunngåelig klimatiltak.
Samtidig krever det store landarealer og naturinngrep, og ødeleggelse av natur til fordel for klimatiltak kan virke kontraintuitivt.
Naturødeleggelsene skjer også rett foran øynene våre. Vi kan se, ta og føle på dem, i den forstand at lokal natur man tidligere kunne ferdes fritt i, nå er delvis borte til fordel for utbygging, industri og globalt klima.
Dette gjør at konsekvensene av nedbygging av natur oppleves nærmere og mer personlig, og dermed i større grad engasjerer.
Debatten og konsekvensene knyttet til klima derimot, diskuteres med forholdsvis lange tidshorisonter (til tross for at disse også blir stadig kortere) og på tvers av landegrenser. Samtidig baserer de seg ofte på økonomiske premisser, innovasjon og utbygging av ny og grønn energi.
Utbygging av noe betyr gjerne nedbygging av noe annet, og da ofte natur. Selv om koblingene mellom klimaendringer og konsekvenser er både tydelige og vitenskapelig bevist, er de allikevel ikke like iøynefallende som vindturbinene som har tatt plassen til turløyper, fritidsområder og urørt natur.
Til nå har klimaendringene først og fremst påvirker andre mennesker enn oss og på andre steder i verden enn her.
De siste årene har vi derimot sett klimakonsekvensene også her i Norge, med mer ekstremvær og kortere vintre. Fremover vil vi også måtte bidra med å løse utfordringene knyttet til en økende andel klimaflyktninger dersom vi ikke klarer å begrense klimaendringene.
Så hva er egentlig viktigst og hva bør komme først i prioriteringsrekken? Klima eller natur? Akkurat nå er svaret ja takk, begge deler.
Her står vi altså i et dilemma: Skal vi nå klimamålene, er vi nødt til å bygge ut fornybar energi og fase ut den ikke-fornybare.
Samtidig er vi avhengige av å stoppe nedbyggingen av naturen og ødeleggelsen av de naturlige økosystemene vi også er avhengige av.
Dette er en del av en stor bærekraftsfloke. En som vi håper langt klokere folk enn oss vil klare å løse på best mulig måte.
Frem mot det vil vi fortsette å ta temperaturen på hva folket tenker og mener er viktigst. I dagens debatt er svaret veldig tydelig: Klimatiltak må ikke gå på bekostning av natur og artsmangfold.
Dette kan du høre og lese mer om i rapporten som lanseres torsdag 15 april.
Les mer om Opinions bærekraftsrapport
Kilder:
1 (2019 – 2020) Vindkraft på land — Endringer i konsesjonsbehandlingen (Meld. St. Nr (28)).
2 WNYC News The Origins and Iterations of “Not in My Backyard”
3 Store norske leksikon: NIMBY
4 Ifølge NRK eies 60 % av vindkraften i Norge av utenlandske selskaper
5 Aftenposten melder om at strømmen heller ikke nødvendigvis går tilbake til lokalbefolkningen, men til utlandet.