Ole Petter Nyhaug: En sjaman iblant oss

‍

Portrettintervju ført i pennen av Ola Gaute Aas Askheim.

‍

Det måtte bli Theatercaféen. Skulle det bli et skikkelig portrett hadde jeg ikke noe valg.  Lunsjen på dette ikoniske, 124 år gamle wienercaféflaggskipet i praktfull jugendstil er imidlertid ikke hva det engang var. Men intervju ble det.

‍

Senhøstes 1998 startet jeg trendanalysebyrået Bengal Consulting sammen med to kolleger. Butikken blomstret, og en stakket stund var vi eneherskende på feltet.  Helt til en frekkas ved navn Ole Petter Nyhaug, OP blant venner, entret banen og ga oss konkurranse. Han etablerte Fishnet året etter oss og gjorde det brysomt godt.  Noen år senere dukket svenske Univero opp.  De hadde i mellomtiden spist MMI til middag og valgte Fishnet til dessert.  Dermed fikk Ole Petter et større marked å boltre seg på med avdeling hos broderfolket i øst.  Virkelig fart i sakene ble det når Synovate kjøpte hele greia.  Med ett var hele verden en tumleplass, og det kledde unge Nyhaug godt. Synovate ga den smått berømte trendanalytikeren fra Norge nøkkel til hovedkontoret hos internasjonale storheter som Coca Cola i Atlanta, Audi i München og Telefonica i Madrid.

«Men du må bestemme deg hvis du skal holde på med sånt», sier Ole Petter.  «Det er et annerledes og altoppslukende liv med konstant reising, sene middager og mange drinker i baren utover natta.  Det forventes at du tar alle muligheter som dukker opp og klatrer i systemet, og det er helt umulig å kombinere med et noenlunde normalt familieliv.»

OP hadde på den tiden ansvar for sønnen sin annenhver uke, og tok et valg.  I stedet for et hybridliv blant bedriftstopper med 250 reisedøgn og mer i året, fikk Herman se faren sin like ofte som andre barn, ikke bare til jul og noen dager hver sommer.  Bak det robuste panseret er det altså plass til en mykere utgave.

‍

Dessuten gjorde dette verdivalget det mulig å starte OnLive Research sammen med Tor Erik Jørgensen. Som senere fusjonerte med Opinion. Og dermed var denne skribentens nemesis eller i det minste konkurrent, en skattet og svært dyktig kollega.

‍

«På et julebord på Nesodden ikke lenge etter sammenslåingen fremførte Kristian Arntzen som den gang var løsarbeider i Opinion, nå verdsatt kollega, en antropologisk analyse av selskapet. Du ble utpekt som klanens sjaman. Stemmer det?»

«Jeg lo godt, det var jo en treffende karakteristikk.  Men jeg tenker jo at en sjaman ikke bare driver med spådommer, selv om aktivitetene og metodene kan være litt mystiske sett fra utsiden.  Sjamanen har jo noen remedier og en funksjon som skal komme hele stammen til gode, og som holder gjengen samlet. Jeg ønsker jo å tilføre verdi til selskapet.»

‍

‍

OP er klar på at vi er langt bedre på å integrere trendinformasjon og -kunnskap i leveransene våre nå enn for ti år siden.  Og så tilføyer han i et sjeldent øyeblikks beskjedenhet at det ikke nødvendigvis bare er hans fortjeneste.  Er det ølserveringen som gjør mannen så mild?  Og selv om trendanalyse ikke befinner seg i kjernen av markedsanalysefeltet er det ifølge trendanalytikeren utrolig viktig for kundens strategiske perspektiv fordi det hjelperbedriftsledere å kaste blikket langt fremover. Dermed er integrasjon av trendinformasjon helt avgjørende, at det ikke bare er artig pynt som vi kan putte inn her og der.

«Burde Opinion hatt en egen Consumer Stories-skole?»

OP tenner på greia: «Det er en god idé, det må i så fall være noe som alle skal gjennom, med case-basert undervisning, der vi jobber med å berike eksisterende rapporter med data fra CS.»

Så fulgte en munter diskusjon om hvorvidt Nyhaug burde være lektor eller rektor.  Vi landet på det siste.  Selve undervisningen får andre ta seg av.

At trender kan være kontroversielle greier fikk OP erfare da han for et par år siden lanserte begrepet ‘Mann 3.0’.  Noe med ‘den nye mannsrollen’, det å ikke være flau over å være mann, anti-woke og sånt. Det ble reaksjoner både fra kolleger og kunder.  Hva var dette for noe høyreorientert drit?  Hva slags ‘bevis’ hadde vi?  Hvilken empiri?  Trendbeskrivelsen var bygget på en lang rekke observasjoner, og slo til som bare det. Det er sjamanens oppgave å se slike ting.  OP ser sånt.

En tidligere bransjekollega hoppet ut av hamsterhjulet for noen år siden og begynte som flytogpilot. Det er ikke noe for OP.  Å være i stadig bevegelse er en slags drivkraft.  Det å ikke stagnere eller gjenta ting.  Det blir fort kjedelig.

‍

«Er det nysgjerrighet eller utålmodighet som driver deg?»

«Jeg tror det er en pasjon for det å forstå forandringer, å utvikle og ta ting videre», svarer han etter en kort tenkepause.  «Antagelig en blanding, nesten en tvangstanke, jeg kan ikke like det samme år etter år, selv om folk blir litt forvirret av sånne stadige skift.»  En kort periode, da det var nytt, var han interessert i håndbrygget øl.  Til jul etterfølgende år fikk han derfor en liten batch med ‘craft-øl’ av sine foreldre som hadde registrert interessen.  Etterhvert måtte han fortelle at interessen for lengst var over, for å få en slutt på denne stadige forsendelsen av ølflasker. Deretter ble det libanesiske og franske viner til jul (det gjelder fortsatt!)

Etter noen innledende oppvekstår hos sine besteforeldre på Årvoll i Groruddalen flyttet unge OP til Gjelleråsen, i andre enden av Groruddalen rett over grensen til Nittedal. På videregående ble det utveksling med et år i Connecticut (USA var big deal på 80-tallet) Her startet også hans 15-årige karriere som amerikansk fotballspiller hjemme i Norge. Etter retur til Norge tok han valgfag russisk, hvor en lærer med bakgrunn fra Forsvarets russiskkurs underviste og honorerte Nyhaug med seksere to strake år på rad.

Det er uklart hvordan etterretningstjenestens informasjonsapparat fungerer, men OP ble innkalt til Akerhus festning der han gikk gjennom en haug tester.  Han ble veiet og funnet tung nok til å passere nåløyet for utdannelse i russisk på Forsvarets bekostning.  På grunn av opptaksfrekvensen måtte oppstart vente i halvannet år.  Det å gå og sparke småstein i 18 måneder passet vår mann dårlig.  Neste stopp ble den norske paviljongen i Disneyworld, Orlando, Florida, der en bunadskledd OP serverte i restauranten.  Formodentlig et syn for guder.  Men ett år yngre, bråkjekke overordnede marinert i amerikansk ledelseskultur er ikke kompatibelt med OPs lynne.  Det endte med sparken.  Men det var fortsatt en stund til russiskkurset i Oslo skulle begynne. Løsningen ble å bo uten arbeidsvisum hos en norsk venninne, og jobbe svart som dørvakt om kvelden.  En Disneyansatt fersket opplegget og meldte fra til US Marshalls som troppet oppfor å kaste mannen ut av landet. I ren Quentin Tarantino-stil hoppet OP ned i bakgården fra balkongen, spant over motorveien og tok inn på Holiday Inn. Inkognito så klart.  Etter to dager raknet det hele og utkastelse fra mulighetenes land var et uomtvistelig faktum.  

‍

Forvarets russiskkurs ble det aldri noe av. Det storpolitiske tøværet mellom øst og vest tinte opp gamle fronter, og behovet for russisk var ikke lenger like påtrengende i Forsvaret. Ikke minst ble OPs egen motivasjon visket ut av Glasnost-stemningen.  Dermed ble det et år ved Panserbataljonen i Brig Nord i Indre Troms.  Et plaster på såret var at OP fikk lov til å spille russisk avhørsleder ved trening av medsoldater, inspirert av kurs i russernes spesielle avhørsteknikk.

Hva som får en kar som senere skal bli en av landets ledende trendanalytikere til å jobbe tre år som sjauer på Alnabruterminalen til Tollpost fremstår som noe av en gåte, men det var det han gjorde.  I kombinasjon med seks år som dørvakt i Oslo sentrum på det gale og glade 90-tall.  Eller kanskje det er nettopp en slik erfaring som gjør en mann i stand til å observere som han gjør?

Men studier måtte til, og etter tre år på NMH, riktignok uten avsluttende eksamen, ble det jobb i analyseavdelingen på Telenor. Dette, før en leverandør og kollega mente han burde starte for seg selv og selge analyser av trender blant ungdom.  Og slik ble Fishnet til.

Nylig flyttet OP til Bjørvika.  Han er full av lovord om valget slik de aller fleste boligkjøpere er. Kognitiv dissonans er et helvete man helst vil styre klar av: «Jeg digger å bo ved bryggekanten, og liker å bo midt i sentrum, selv om jeg ikke er ute så mye som jeg trodde jeg ville være.»

‍

Den urbane løven føler et visst ubehag ved å befinne seg i landskaper tømt for menneskelig påvirkning. Å sitte på balkongen og føle byens puls med lyden av biler og mennesker derimot.  Da er forsiktige bølgeskvulp samt ett og annet måkeskrik til å holde ut. Den finslipte sansen for analyse gjør OP i stand til å komme med en knivskarp analyse av hvem som er nærmeste naboer: «Overraskende mange unge i 20-årene som enten har arvet eller er sponset av velstående foreldre sammen med moderne urbanister og helt ‘vanlige folk’ i 50-60-årene som har solgt rekkehuset sitt.»  Eliten fra henholdsvis øverst til venstre og øverst til høyre i Bourdieus sosiale-klasser-kart ser ut til å være fraværende i Bjørvika så langt.  De har klumpet seg sammen i en annen vik litt lenger vest i fjorden.  Om han skal sette en kollektiv merkelapp på beboerne så er Bjørvika stedet der livsnytere etablerer seg.

Det er mulig jeg har forutinntatte oppfatninger om hva en tidligere utøver av den brutale idretten amerikansk fotball spiser til lunsj.  Selv om fotballhjelmen er lagt på hylla, virkeligheten bet hardt når hamstring og akilles røk på første trening etter noen års pause, tok jeg det for gitt at det ville lande en saftig entrecôte på den andre siden av bordet. Erik Valebrokk avla det samme etablissementet et besøk for en stund tilbake, og skrev en anmeldelse i matogdrikke.no: «I antatt overdreven moderniseringsiver og jakt på ‘de unge’ har restauranten skiftet ham siden sist vi var her.»

‍

Noe hadde altså skjedd. Hvor var det blitt av den bugnende buffeten med høye smørbrød der man forsynte seg selv fra herlighetene etter appetitt og humør?  Her var det kun en ikke alt for rikholdig meny å velge fra.  Litt resignert endte OP overraskende opp med en rekesandwich. Men ølet var like kaldt som før.

‍